HVORDAN REAGERER DU NÅR LIVET IKKE FUNGERER SOM DU VIL?

HVORDAN REAGERER DU NÅR LIVET IKKE FUNGERER SOM DU VIL?

Del 1

 

Jeg tror ingen av oss ikke har vært i den situasjonen en eller trolig mange ganger i livet. I sjelesorg sitter jeg daglig og hører den ene historien verre enn den andre og noen ganger lurer jeg på hvordan mennesker i det hele tatt har overlevd. I går pratet jeg med en kvinne i et annet land som nesten var drept av sin egen søster. Jeg vet at dette var ekstremt, men det skjer mye i dag som ikke skjedde før og som kan kalles ekstremt.

Jeg vil begynne med å beskrive enkelte barns reaksjoner. Om et barn ikke får fysisk kontakt og omsorg som nyfødt, så kan det bli sykt og i verste fall kan barnet dø. Jeg bruker å henvise til dette når nyfrelste blir overlatt til seg selv og ikke fulgt opp. Det første som skjer når et barn kommer ut av mors mave er at de blir lagt på den nakne kroppen til moren eller faren. De trenger kroppskontakt. Har du ikke sett bilder på at noen sitter og holder en eldre person i hånden. De trenger også kroppskontakt.

En liten baby kan ikke snakke. Så de fleste babyer skriker når noen gjør vondt eller om det er noe annet de vil ha. Det kan være at de ikke vil ligge for seg selv for det er så hyggelig å bli tatt opp og være på en voksens arm. Andre ganger gråter de for å si at nå er jeg våken, nå får du komme. Er de sultne, så gråter de og mamma tar dem enten for og ammes eller gi dem melkeerstatning.

                                En babys sett å reagere på er å gråte.

Når babyen blir lite større og den begynner å få språk, kan barnet få litt flere reaksjoner. Vi kaller ofte treårs alderen for en trass alder. Da vill barnet markere sin vilje, men det er for lite til alltid å reagere rasjonelt. Jeg husker tiden med min yngste datter. Hun sa alltid: «Jeg klare selv.» Det gjorde hun jo egentlig ikke og om hun klarte det, så tok det veldig lang tid. Det testet min tålmodighet. Jeg lot henne prøve selv en del ganger, men noen ganger hadde jeg ikke tid. Da kom gråten. En del små barn sparker og slår om de ikke får det som de vil. Andre biter både andre og seg selv. De er fremdeles begrenset i sitt språk og de reagere fysisk.

Etter hvert som språket blir utviklet, kan de si ifra hvor de har vondt og de kan være tydelig på hva de vil. Noen ganger blir dette ekstremt som for eksempel når de vil ha noe i en butikk som du ikke vil kjøpe. Da kan de begynne å skrike så høyt at du lar dem få det de vil fordi du blir flau. Dette kan lede til et dårlig mønster hos barnet. Barnets vilje bør få utvikles, men deres valgmuligheter må være så enkle at det blir lett å velge for dem.. De kan enda ikke tenke abstrakt eller se konsekvenser av valgene de gjør. Det kan du, men hvordan reagerer du når de vil noe som du ikke kan si ja til? Blir du sint? Straffer du dem eller tar du deg tid til å forklare dem på en enkel måte hvorfor du må si nei. Noen foreldre sier for eksempel alltid: «Nei, vi har ikke råd.» Om dette blir et standard svar, så opplever barnet at de er fattige og at deres ønsker og behov aldri vil bli møtt, Når mine barn var små, måtte jeg ofte be til Herren om råd til å svare mine barn rett. Det tror jeg du også trenger å gjøre.

                                 Herren er den beste barnepsykolog.

Hva gjør barn i barnehagen når de får mat som ikke er deres favoritt mat? Noen bare sitter og vil ikke røre den. Andre begynner å leke med og andre begynner å kaste den eller skyve den under bordet. De som er mer verbale sier at de ikke liker den eller de begynner å skrike. Noen ganske få prøver å spise den. Jeg var en sånn en når jeg var barn. I barnehagen kan de sloss om leker og om oppmerksomhet. Barn kan være ganske voldelige mot hverandre. Andre har hørt sine foreldre krangle og de begynner å bruke samme ord som sine foreldre. Hvilke grenser setter foreldre for sine barn og hvilke grenser setter de i barnehagen? Om et barn alltid får positivt resultat ved å skrike eller ikke røre mat, så tror jeg det preger barnets reaksjon på vanskeligheter som voksen. Jeg husker en pastor som sa til meg at når jeg disiplinerte mine barn, så gjorde jeg det for at de skulle ha respekt for Gud som voksen. Jeg snakker selvsagt ikke om mishandling. Det ville ha hatt motsatt virkning. Jeg ble helt urettferdig straffet som barn, straffet for ting jeg ikke hadde gjort og det skapte sår som jeg måtte bearbeide som voksen. Hva gjorde jeg? Jeg tilga spesielt min mamma og så lot jeg Herren leke mine sår og komme med sannheten. Jeg takker Gud for at jeg ikke fortsatte å behandle mine egne barn på samme måte. Det var Guds nåde.

Hvordan reagerer barn på mobbing? Det kan være mobbing fra med-elever så vel som fra lærere. Noen bliver så redde at de ikke våger å stritte imot og noen våger ikke å fortelle det til en voksen person. I verste fall kan det lede til at personen tar sitt liv. I Titus 2:15 står det at vi ikke skal la oss forakte, se ned på eller tråkke på. Jeg tror barn skal undervises fra de er små at Gud passer på dem og at de ikke skal tillate noen å skade dem. Mine egne barn begynte å be i tunger når de kjente seg truet av noen som var sterkere enn dem og de opplevde det som et skydd. En skal aldri tillate mobbing. Lær barna å søke hjelp.

Jeg kommer til å fortsette med dette emnet neste gang og da blir det kanskje mere aktuelt for din situasjon.

DEN HELLIGE ÅND ER ALLTID DIN HJELPER!

Mor Else