HVOR MANGE KREFTER BRUKER DU TIL Å FORSVARE DEG SELV? DEL 3

HVOR MANGE KREFTER BRUKER DU TIL Å FORSVARE DEG SELV?

 

Del 3

 

Jeg er veldig bevisst på at det jeg skriver om forsvarsmekanismer ikke er en fullstendig innføring i dette emne, men en måte å få mer kontakt med dine reaksjonsmåter.

Jeg avsluttet forrige skrivning med å forklare at kommer vi i vanskelige situasjoner eller ønsker mere oppmerksomhet, kan vi gå tilbake til tidligere stadier i vår utvikling. Bibelen sier at vi skal bli som barn, men den sier ikke at vi skal bli barnslige. Jeg møter barnslig atferd hos ganske mange voksne. Noen ganger kommer det som et forsvar når de tror eller er angrepet. Andre ganger vil de høres og synes. Dette gjelder kristne så vel som ikke troende.

 

I dag vil jeg begynne med det som kalles fantasier og dagdrømmer. Gjennom fantasier og dagdrømmer får vi tilfredsstillelse for saker som blir nektet oss i det virkelige livet. Når jeg bruker ordet nekter, så betyr det ikke at noen har nektet oss ting, men det kan være at omstendighetene er vanskelige. Du fikk ikke jobb, ble avvist av en du beundret, du vil ikke leve ut dine seksuelle lyster osv. Mange har kortvarig nytelse gjennom seksuelle fantasier. I dag er det mange, altfor mange som sitter foran datoen og titter på pornografi. Dette skaper fantasier og forestillinger som du kanskje ikke ville gjort i virkeligheten, men som du gjør i fantasien. Når jeg var barn og ungdom, så gikk jeg i kirken og der bekjente presten de synder om vi hadde gjort i tanker, ord og gjerning. Våre fantasier kan være syndige og skal da bekjennes som synd.

Om fantasier og dagdrømmer ligger innenfor normalgrensen, avgjøres av deres omfang og hvor intense de er. Når det blir riktig sykt, så kan en ikke lenger skille fantasier fra virkelighet og da går en inn i psykose. Det begynner å bli farlig om dagdrømmene våre tar mye plass og blir mere behagelige enn det virkelige livet. Har vi blitt avvist, så kan vi drømme om drømmeprinsen som bare har noe positivt å si om og til oss. Vi liker ikke smerten av avvisning og vil gjerne tenke på oss selv som elskverdige. En som skulker skolen, kan sitte hjemme å drømme om hvor bra resultat han får om han bare møter opp på eksamen. Han forholder seg ikke til skulkingen. Dagdrømmer og fantasier kan også være veldig skremmende og ubehagelig. De kan kjennes som et mareritt.

Hvordan kan vi kristne skille mellom dagdrømmer, visjoner og tro? Jeg har ikke alle svarene på det, men en del av svaret ligger i din relasjon til Gud og Ordet. Om du er vant til å lese Ordet og til å omgås med Gud, så kjenner du Hans vilje. Du vet når Han taler. Du vet om det Han sier, stemmer med Ordet. Dagdrømmer skal ikke være en flukt fra virkeligheten, men en begynnelse til noe som skal bli til. Har Gud talt, så skal det bekreftes med Ordet, du skal vite hva du skal gjøre med det og når. Guds visjoner kan møte motstand, men er det Gud, så stå djevelen imot, fast i troen.  

 

Tilbaketrekning.

All tilbaketrekning er ikke en forsvarsmekanisme. Det finnes ganger da en er så følelsesmessig involvert, at en bør komme litt unna personen eller situasjonen, slik at en kan se klarerere. En sier ofte: «Jeg skal sove på det.» I det ligger det at en vil ha ting på avstand. En håper på å se situasjonen klarere neste dag. Særlig sies dette når en står foran en viktig avgjørelse og mange ganger er det veldig viktig at en ikke tar avgjørelsen med en gang.

Det er altså ikke denne type tilbaketrekning vi snakker om.

Jeg skal prøve å gi noen eksempler på tilbaketrekning som forsvarsmekanisme. Jeg husker når jeg gikk på Bibelskole at rektor sa: «Om jeg finner deg i kantinen med Bibelen åpen i hver pause, så kommer jeg til å ta det opp med deg.» Hva mente han? Er det ikke bra å lese Bibelen?  Jovisst er det bra å lese Bibelen. Det er til og med nødvendig, men han ville ikke at de som var redd for å snakke med fremmede skulle skjule sin angst bak en religiøs maske. Han ville at alle skulle ha kontakt med andre for å kunne bygge relasjoner. Angst kan vi få hjelp med av Herren, så vel som erfarne sjelesørgere.

En del sliter med mindreverd. Det kan gi seg utslag i en overfladisk atferd og en får aldri følelsen av å kjenne personen. Personen er ikke så syk at han eller hun ikke går ut, men trekker seg bak et selvvalgt forsvar. Slike personer kan virke veldig formelle.

Når en har opplevd noe veldig traumatisk, er det ikke helt uvanlig å unngå selskaper og annen sosial omgang. I en sorg er dette akseptert og noen ganger anbefalt. En skal få lov til å sørge. Problemet oppstår hvis en ikke vil ha kontakt med noen eller om en isolerer seg over veldig lang tid.

Jeg har møtt en del med så mye angst at de ikke tør å gå ut. De tør ikke ta offentlige transportmidler og møte med nye mennesker og situasjoner kan være veldig skremmende. De lever innenfor husets fire vegger. De blir ofte deprimerte og i verste fall kan de sakte, men sikkert miste kontakten med virkeligheten. Hvis en er apatisk og mangler interesse for andre og livet rundt omkring seg, kan det være tegn på en tilbaketreknings mekanisme. Noen trekker seg inn i sykdom, antagelig ikke bevisst, men sykdommen skaper et rom av trygghet rundt personen. En kan da bruke sykdommen som unnskyldning for å trekke seg tilbake eller inn i seg selv. Igjen må jeg si at dette bare gjelder noen og skal ikke tolkes allment for de som er syke.

Litt generelt om forsvarsmekanismer.

Når problemer er relativt små og vi ikke har et stort problem i vår personlighet, så kan faktisk forsvarsmekanismene minke stress nivået hos oss. Problemet kommer når forsvarsmekanismer blir måten vi løser våre problem på. Det kan føre til stereotype måter å oppføre seg på. Ofte brukes de til å minske angst. Forsvarsmekanismer kan minske ubehag av symptomer, men de kan aldri ta bort årsaken. Som oftest skjuler de årsaken til problemet. De kan i verste fall lede til en syklig atferd og menneskene trenger hjelp til å løse livsproblemene på en annen måte.

Vi alle bruker å forsvare oss i mer eller mindre grad. Som kristen skulle vi egentlig ikke behøve det. Vi er elsket ubetinget av vår Pappa i Himmelen. Dersom vi stoler på Ham, skulle vi kunne være trygge i at Han er for oss og ikke imot oss. Han har løsninger på våre problem. Han kan ved Den Hellige Ånd hjelpe oss med angst, mindreverd, utrygghet, dårlige relasjoner etc. Jeg har jo skrevet bok om noen av måtene vi kan få hjelp på. Må vi være elsket eller likt av alle? Hvorfor er det så farlig å innrømme feil? Hvorfor vil vi skjule vår sårbarhet? Er det ikke noe av det som alle mennesker har felles? Jeg tror at hvis vi begynner å være mere ærlige mot oss selv og andre, ville vi redusere forsvarsmekanismene våre. Vi bruker så utrolig mye energi for å beholde en maske, som bare er en maske. Masker kan vi ta av oss og jeg tror det er dags for oss å begynne å ta av oss masker. Jeg hører stadig folk si at det spiller ingen rolle hvordan mennesker er, bare de er ekte. Jeg har vært i menigheter der en nesten er blitt oppfordret til å ha en viss «tros-maske». Sannheten var dessverre den at mange hadde en maske som ikke inneholdt så mye tro. Tro er jo iflg. Heb.11:1 full visshet. Masken var i orden, men ikke innholdet. Jeg tror ikke at vi skal legge ut om alle detaljer av vårt liv til alle, men være mere ekte og ærlige enn det vi er i dag.

 

 

BRUK MINDRE ENERGI TIL FORSVAR OG MERE TID SAMMEN MED DIN HIMMELSKE PAPPA OG DINE TROS-SØSKEN!

 

 

Mor Else