NÅR SKAL VI FORMANE OG NÅR SKAL VI VISE NÅDE OG BARMHJERTIGHET?
NÅR SKAL VI FORMANE OG NÅR SKAL VI VISE NÅDE OG BARMHJERTIGHET?
Jeg skal i dag skrive om noe som jeg selv synes er vanskelig og derfor kommer jeg ikke med alle svarene. Jeg kommer til å beskrive dilemmaer og vise til Ordet.
Allerede forrige gang når jeg skrev at vi skulle velsigne våre fiender, syntes jeg at det begynte å bli vanskelig. Skulle vi tillate at fienden skulle skade oss? For meg er det ikke første og fremst mennesker som er mine fiender, men djevelen og alle hans lakeier. Jeg har hatt flere sjelesorg samtaler siden jeg skrev sist og denne problematikken har også kommet opp i våre samtaler.
Er nåde og formaning motsetninger? I Ordspråkene 31:26 står det under overskriften: En dyktig kone: «Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen.» I de eldre oversettelsene sto det formaning istedenfor rettledning. Noen spurte meg om jeg kunne ta imot rettledning fra andre og jeg svarte at det var avhengig av i hvilken ånd det kom I. Om noen vil formane meg for å kritisere meg eller hevde seg selv, så tar jeg det ikke umiddelbart imot, men om det kommer i Guds Ånd, så tar jeg det imot med glede og jeg tror at jeg vet forskjellen.
Når vi leser brevene som er skrevet av Paulus, så leser vi mye om rettledning til enkelt personer så vel som generell formaning til hele menigheten. Skrev han dette for å gjøre dem deprimerte og nedstemte? Nei, han gjorde det i kjærlighet slik at de kunne bli mer lik Jesus. Synd gjør verken oss eller andre noe godt. I Romerbrevet 12:1 står det: «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken; Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.» Litt lenger ned i samme kapittel sier Paulus: «Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig.» Han mener ikke at vi skal gå inn i et mindreverds kompleks for da fungerer vi under det Han har kallet oss til. Vi må aldri glemme at som et Guds barn har vi fått et nytt DNA, en ny natur.
Noen mennesker er bare opptatt av å formane, men Paulus sier i 2.Korinterbrevet 13:11» For øvrig søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere.» Gud er en hellig Gud, men ikke en hård Gud. Han er full av barmhjertighet og Han vil oppmuntre oss og Han vil at vi skal oppmuntre hverandre. Kristi Kropp vill ble av med mye misunnelse og sjalusi om vi oppmuntret hverandre mer. Det står i 1.Korinterbrevet 14:3 at den som taler profetisk, taler for menneskene til oppbyggelse, formaning og trøst. Om en bare kommer med formaninger, så blir det feil. Da setter jeg et spørsmålstegn og lurer på om det er ekte profetier. Alt skal jo prøves.
1.Peter 4:8 sier at kjærligheten dekker en mangfoldighet av synder. Betyr det at vi skal late som de ikke eksisterer? Jeg tror ikke det, men jeg tror at vi skal tilgi og vise nåde. I sjelesorg får jeg vite om masser av synder og noen ganger har mennesker gjort ganske grove ting. Når de ser at dette er galt og vil ha hjelp til å slutte for å begynne på et nytt Kristus liv, da er det opp til meg å vise nåde. Bekjente synder skal slenges i glemselens hav der fisking er forbudt. Jesus straffet ikke kvinnen som var grepet i hor, men Han sa at hun ikke skulle fortsette å synde. Jeg tror dette er nøkkelen.
Jesus rettferdiggjorde ikke synden, men Han tilga den og oppfordret til sann omvendelse.
I sjelesorg er det noen som hele tiden unnskylder det gale de har gjort og legger skylden på andre eller på omstendigheter. De tar ikke ansvar for det de har gjort galt og en del mangler en sann omvendelse. De kan si at nå har jeg bekjent det, men de fortsetter. De har ikke sett på synden som en fiende som en skal kjempe imot. Når mennesker mangler anger og omvendelse, peker jeg på faren ved å leve i åpenbar synd. Det er skadelig for dem selv, men det ødelegger deres forhold til Herren også. I noen få tilfeller, tror jeg det har stått om deres frelse. Da er jeg ikke barmhjertig om jeg ikke kommer med formaninger. Ser vi at det brenner, roper vi brann.
Andre holder på å elte gamle synder og de kan ikke ta imot Guds og menneskers tilgivelse og nåde. De fortsetter å anklage seg selv. Det er ikke Guds vei. 1.Johannes 1:9 sier at dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig så Han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Det er sannheten og den må vi holde oppe for dem som fortsetter å anklage seg selv. I slike tilfeller hender det at jeg i ånden tar dem med inn i en rettsal der både anklageren, forsvareren og dommeren er tilstede. Jeg lar anklageren komme med sine anklager, men da kommer Jesus som er forsvareren og sier: La henne eller han gå. Jeg har betalt prisen. Straffen lå på Meg for at han eller hun skulle gå fri. Det er sann nåde og barmhjertighet.
VI ER FRELST AV NÅDE. LA OSS LEVE AV DEN OG I DEN.
Mor Else