KOMMUNIKASJON

Del 2

Hvordan kommuniserer vi kristne med hverandre og hvordan kommuniserer vi med de som ikke er frelste? I en del menigheter fokuserer en så mye på å være vellykket eller leve i seier at det kan bli vanskelig å være ærlig. Mange tar på seg en maske i håp om å bli godtatt. En kan bli en person i kirken og en person hjemme. Noen ganger blir dette gapet så stort at en slutter å gå i kirken. Jeg skal konkretisere dette. Du er egentlig deprimert og opplever sorg og sår i livet ditt, men du tror at det forventes av deg å være glad og fornøyd. Når du får spørsmål om hvordan du har det, blir du ikke ærlig, men setter på deg et stort smil og sier: «Det er bra. Alltid seier, halleluja.» Jeg ser ganske ofte bak fasaden og blir lei meg når jeg får slike svar.  Skal jeg si noe om det jeg ser eller skal jeg godta det som sies? Dette er for meg et virkelig dilemma. Noen ganger prøver jeg forsiktig å komme baken for masken og seiersordene. Nå finnes det dem som hele tiden skal klage og ha oppmerksomhet gjennom sine sår. De taler alltid negativt og glemmer helt Guds løfter og det de har av positive ting. Det er den andre ytterligheten. Når vi snakker om våre sår og vår sorg, så er det for å få hjelp til å komme ut av det slik at vi kan gå videre med Herren. Det er ikke et middel til oppmerksomhet. Herren har ikke skapt masker og Han kan derfor ikke hjelpe mennesker med masker, men de som er sannferdige.

Jeg lever med kristne som oppmuntrer hverandre med Ordet. Vi minner hverandre på hva Gud sier i Ordet, men jeg lever også med venner jeg kan være ærlig sammen med. Når jeg trenger hjelp, ber de for meg og det er fantastisk å ikke kjenne seg alene. Jeg har vært med religiøse mennesker som blir fornærmet når jeg har oppmuntret dem med Ordet. «Du tror du er bedre enn meg. Jeg kan også Ordet.» Ja, sånn kan det bli misforståelser. Tanken på å være bedre var like langt borte fra meg som øst er fra vest. Jeg forsvarte meg ikke, men sa at den tanken fantes ikke i meg. Ville bare oppmuntre med det beste jeg hadde; Guds Ord. De samme menneskene ville ikke høre om gudommelig helbredelse: «Tenk om du ikke blir helbredet når du blir bedt for. Da er det bedre å ikke bli bedt for.» Jeg kan virkelig si: «Men tenk om du blir helbredet.» Religiøsitet kan virkelig drepe det ekte Gudslivet.

Hvordan snakker vi til de som ikke er kristne? Jeg tror at vi ofte bruker feilaktig ordforråd. Når jeg gikk på Bibelskole, skulle vi skrive et forslag til evangelisering uten å bruke kristne termer og ord. Det var ikke så lett. Når en har levd i den kristne verden i mange år, så glemmer en at mange ikke-troende ikke forstår hva vi mener med vårt åndelige språk. Vi legger oss til vaner som virker fremmede for andre. Jeg hadde med noen i et selskap og der ba vi for hverandre på slutten. Noen la hendene på personen og andre strakte hendene fram mot personen. Da var det en som lurte på om vi hadde en Hitler- hilsen. Ja, sånn kan det mistolkes.

Vi har verbal kommunikasjon, men vi kommuniserer med hele kroppen. Jeg ser ikke bare etter det som blir sagt, men hvordan personen ser på meg eller slår blikket ned. Taler personen til meg med klar og tydelig stemme eller hvisker han eller hun så jeg knapt kan høre hva de sier? Sitter personen avslappet eller holder de armene krampaktig rundt seg? Jeg vet om personer som har vært på lege-besøk der legen har sett på dataskjermen under hele samtalen. Jeg har måttet lære opp tolker til å legge bort mobilen når de er oversettere i sjelesorg samtaler. Jeg har vært på bønnemøter der pastoren tar mobilen midt i bønnen. Da er ikke Herren første prioritet. «Unnskyld meg, Herre, jeg må snakke med noen som er viktigere enn deg.»

Vi snakker om å kommunisere med kroppen. Våre klær sier ganske mye om oss. Jeg husker at jeg besøkte et fengsel med langtids fanger når jeg var ung. Vi skulle synge og vitne for dem. Da kom pastorfruen til meg og sa at jeg ikke burde gå med så trang genser. Det var ikke bra for disse mennene. Jeg var på den tiden veldig uskyldig og naiv og tenkte ikke i de baner, men var takknemlig for pastorfruen. Jeg har selv gjort det samme med unge damer i dag. Mange kristne kvinner gjør det vanskelig for menn på grunn av hvordan de kler seg. Noen vil være sexy. Andre er naiv og uskyldig som jeg var selv. Når mennesker blir deprimerte, så blir de ofte ikke så nøye med seg selv. Jeg tror at vi kristne skal kle oss så vi kan være til eksempel for andre. Det behøver ikke å være dyrt. Men rent og trivelig. En kvinne som kom i fra verden så mange grå og kjedelige kristne og tenkte: «Hvis jeg skal se slik ut, vil jeg ikke bli kristen.» Nå ligger ikke kristen-domen i det ytre, men det ytre skal speile det indre.

Kan mennesker se Jesus i dine øyne? Går du rundt og ser trist ut eller har du et smil som gjør at mennesker våger å nærme seg deg? Jeg satt nylig på en restaurant og så en familie komme inn som jeg var helt sikker på var kristne. De lyste Jesus og de var kristne. Jeg har i det siste blitt takket for at jeg er så tålmodig enten i butikker eller i telefonen. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke er det i det naturlige, men Guds Ånd har jobbet med meg og all ære til Herren.

Jeg kommer neste gang til å skrive om kommunikasjon i familien, blant ektefolk og der det er konflikter.

DU ER ET GUDS BARN. DU KAN DERFOR RETTE OPP RYGGEN OG SE MENNESKER RETT INN I ØYNENE. DU HAR INGEN TING Å SKAMME DEG OVER.

Mor Else