FORSONING, DEL 2
FORSONING
Del 2
Mens jeg har sittet og skrevet om forsoning, så har en kvinne kommet til meg og bedt om unnskyldning og bedt om fornyet kontakt. Jeg ble virkelig glad og har både tilgitt og vil gjenoppta kontakten. Jeg ble veldig takknemlig til Herren og dette var atter et bevis på at Han ønsker forsoning og virker på menneskers hjerte til forsoning.
Jeg skrev mye om farsrollen forrige gang. Mye av det som jeg skrev om kan også gjelde mødre. Jeg har i det siste hatt kontakt med voksne som ble bort adopterte og moren har sikkert sett på barnet som uønsket og et feilgrep. Hvis dette er uttalt over barnet, så blir det som en forbannelse. Det kan ofte være vanskelig å fysisk forsones med sine biologiske foreldre selv om det finnes tåredryppende fjernsyns program der det skjer. Det er fantastisk der det skjer og det kommer noe godt ut av det, men uansett om det skjer eller ikke, så må en tilgi sine biologiske foreldre, takke dem for at de gav deg liv, eventuelt bryte negative ord og negativ arv, velsigne dem og overlate dem til Herren. En del adopterte barn sliter med forkastelse da de egentlig er født med det. Jeg har nylig bedt en kvinne fri som hadde dette i bagasjen.
Som kristne tror jeg vi skal være snare til forsoning. Det står i Romerbrevet 12:18 at vi skal leve fredelig med alle mennesker så langt det er mulig. Jeg vet at det er ganger da mennesker stenger hjertet sitt og nekter forsoning og da har vi ikke så mye å gjøre enn å be og tilgi. Noen ganger vil Herren gi oss en ide som viser hvordan vi kan gjøre noe som når den andre. Noen ganger er det nødvendig å snakke om det som førte til en konflikt eller brudd, men det må gjøres i en kjærlig atmosfære der en vet at en har tilgitt. Om det ikke er tilstede, så kan det bli en ny krangel og det blir enda vanskeligere å forsones. Det kan være bra med en tredje part tilstede der en fremdeles har sår som ikke er ordentlig legt eller den ene ikke er umiddelbart villig til å ydmyke seg. Ydmykhet og tilgivelse er nøkler når en vil forsones. En behøver ikke tviholde på sin rett og forsvare seg selv for enhver pris dersom en er trygg i sin posisjon i Gud. Jeg mener ikke at en skal bekjenne noe en ikke har gjort eller ta på seg skylden for noe en ikke har gjort, men la Herren forsvare deg og være din forsvars-advokat. I Rom.12:19 står det at hevnen hører Herren til. Vi må stole på at Herren er rettferdig og er for oss og ikke imot oss derfor vil Han føre vår sak. Hvis du hele tiden skal forsvare deg selv, så blir Guds hender bundet og du hindrer Ham å gjøre jobben. Vet du at Han kan gjøre det bedre enn deg? Mange kristne har ikke sin identitet i Kristus og har ikke ordentlig skjønt at Jesus har gjort oss rettferdige ved Sitt verk på Golgata. Hvis vi mangler denne identiteten, så kommer vi lett inn i egen-rettferdighet. Da har vi lett for å hevde oss selv og vi vil lett rettferdiggjøre oss selv. Du kan jo forestille deg djevelen som anklageren i en rettsak og Jesus som forsvareren. Han roper: Frifunnet! Straffen er betalt.
Forsoning trenges overalt, både i familier, i politikken, på arbeidsplasser, i menigheten, ja overalt i samfunnet. Forsoning betyr ikke alltid å bli enige. Det er fantastisk å kunne forsones uten å bli enige. Det betyr at en tilgir og at en respekterer den andre personen, men har helt forskjellige synspunkter. Mange kristne har ofte gjort den feilen at de skal overbevise ikke troende om at de har rett og de blir nesten aggressive. Det skyver den ikke-troende fra Kristus istedenfor til Ham. Jeg tror virkelig at en skal unngå diskusjoner så langt det er mulig. En kan formidle hva Jesus betyr for deg eller hva Han har gjort for deg og om den andre vil diskutere, kan du si: «Dette er verdifullt for meg, men jeg kan ikke overbevise deg.» Djevelen elsker å diskutere. Prøv alltid å komme med «jeg» budskap uten å peke finger.
Vi gjør alle feil noen ganger når det gjelder kommunikasjon. Jeg har flere ganger sagt ting jeg ikke skulle eller vært oppskjørtet og sint på et system som har gått ut over feil person. Selv om du ikke kjenner personen, tror jeg du skal be om unnskyldning om det er mulig. Jeg har gjort det. En del synes det er vanskelig og unnskylder seg med at de har bedt Gud om tilgivelse. Hva med den personen du har såret? Jeg tror vi skal gå til den personen eller ta kontakt på en annen måte dersom vi har såret noen. Det står i Efeserbrevet 4:26: «Blir dere vrede, så synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede.» Dette betyr at Herren vil at vi skal gjøre opp så fort som mulig. Han advarer mot bitterhet og det å være langsint.
Jeg begynte med å snakke om ting som hadde hendt i barndommen. Der kan jo ha vært mange år siden. Dersom du fremdeles er sår og ikke har noen god kontakt med dine foreldre eller andre på grunn av det som hendte for mange år siden, er det aldri for sent med forsoning. Jeg vet om mennesker som har fått dø i fred siden det ble en forsoning med en datter og sønn eller en annen som hadde vært nær. Jeg vet også om mennesker som ikke ville ha forsoning og som angret dette veldig når den som de var sint på døde. Det står i Bibelen at sorg tærer på marg og ben. For mange er det en sorg når det ikke blir forsoning. Det er ikke bra for verken sjelen eller kroppen og det kan være et hinder for at Den Hellige Ånd skal flyte fritt gjennom deg.
Som sjelesørger vil jeg si at det kan ta tid før følelsene dine blir lekt for det vonde som har vært. Du har tilgitt i lydighet til Ordet, men det gjør fremdeles vondt. Jeg anbefaler mennesker å tilgi hver gang det gjør vondt. Dessuten er det bare Herren som kan lege sår og Han kan også ta smerten ut av minner. Kom til Ham med smerten og Han har lovet å helbrede og trøste. Han vil fylle deg med Sin kjærlighet og uansett hva andre synes om deg, så vil Han forsikre deg om at Han elsker deg. Jeg vet av erfaring at dess tryggere jeg blir på Hans kjærlighet, jo lettere er det å tilgi andre og jeg kan fortere bli helbredet fra sår i sjelen.
Til sist vil jeg nevne all strid og splittelse i Kristi Kropp. Det står mange steder i Bibelen at vi skal elske vår bror. Det vil også si vår søster. Det står blant annet i 1.Joh.4:20+21: Hvis noen sier: «Jeg elsker Gud» og hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette budet har vi fra Ham: At den som elsker Gud, skal også elske sin bror.» Dette er dessverre ikke det som er normalt i alle menigheter. Folk blir fornærmet fordi pastoren ikke har hilst på dem. Andre blir misunnelige på dem som får oppgaver som de ville hatt selv eller har nådegaver som de ikke har selv. Det kan være krangel mellom medlemmene og det er slett ikke kjærligheten som alltid råder. Det kan også sies mye stygt om andre menigheter. Det snakkes i dag mye om enhet og mye av det er riktig, men jeg vil heller bruke ordet forsoning. Mye av diskusjonen omkring enhet blir feil da enhet betyr å bli ett med alle trossamfunn uansett hva læren er for en del mennesker. Jeg tror at vi er en kropp med alle som er født på ny og som har Jesus som sin Frelser og Forsoner. Jeg er ikke ett med en som ikke tror at Jesus tok vår synd på Korset. Derimot skal jeg ikke ha noe imot personer som tror og tenker annerledes enn meg selv. Mye av den «skitt-kasting» som har vært mot andre trossamfunn, må en be om tilgivelse for og en bør bli forsont, men en behøver ikke være enig. I dag skal både muslimer, kristne og jøder be sammen i en del sammenheng. Hvem ber de til eller mener de at Gud og Alla er den samme?
FORSONING OG ENIGHET ER OG FORBLIR TO FORSKJELLIGE TING
Mor Else